Været hadde snudd, istedet for kjølig vær, bøttet regnet ned. Sneen smeltet unna, på de mest utsatte stedene. Line var opptatt på kjøkkenet da det ringte på døren. Broren til Berit sto utenfor og sa, litt unnskyldende: «Jeg mener ikke å trenge meg på, men siden dere ringte meg, har jeg omtrent bodd i telefonen. Jeg har ringt alle jeg kunne tenke meg kunne ha vært i kontakt med Berit. Og jeg må snakke med noen.»
Line vinket ham inn og spurte om han ville ha noe å drikke eller spise. Han så ut som om han trengte det. Hun skysset ham ut på kjøkkenet og dekket på. Kaffen var allerede ferdig. Jan kom og hilste og utbrøt: «Men i helvete mann, som du ser ut. Har du ikke sovet eller noe siden vi snakket med deg sist?»
Og «mannen» ristet på hodet og fortalte at han hadde ringt både mulige og umulige steder for å finne ut noe mer om søsteren. Men uten hell. Ingen hadde sett eller hørt noe til henne siden i fjor høst. Ikke kunne han ringe banken for å høre om hun hadde brukt noen penger og han turde ikke kontakte Joakim alene, «For da slår jeg ham ihjel om han gjort søstra mi noe.»
Jan forklarte at de hadde tatt kontakt med Berit og deres felles venner. At Joakim hadde satt ut rykter om dem tre og at han hadde drevet en regelrett svertekampanje. «Noen av dem kommer hit i ettermiddag.» sa Line. «Kanskje du også vil være her?» Broren til Berit nikket og sa at han tok seg en tur hjemom, for å se om det var noen som hadde kontaktet ham via e-post. Og så skulle han stelle seg litt, sa han henvendt til Jan. «Klokken fem, da,» sa Jan.
Det var mye som skulle snakkes om og de fleste hadde «lurt litt» da Joakim hadde lagt ut om «forholdet» som skulle ha vært mellom Berit, Jan og Line. Men … «Ingen røk uten ild,» som en av dem sa. «Dere var jo ofte sammen.» «Han glemte vel å fortelle at han som regel var her, han også, den godeste Joakim», sa Jan fortørnet. De fortalte at Joakim hadde vært relativt pågående og sikker i sin sak. Han hadde lagt ut i det vide og brede om turer som skulle ha vært gjort og hotellopphold og reiser til sydligere strøk, hvor han ikke fikk være med.
Men ingen av dem hadde hverken sett eller hørt noe til Berit, siden høsten. Og hadde ikke tenkt noe videre over at det. «Som oss», sa Line, «vi har bygget om og hatt det travelt og for å være ærlig, vi regnet med at hun hadde reist sydover for vinteren denne gangen også».
Til slutt var det bare Line, Jan og broren til Berit igjen. Ingen hadde kontaktet ham med opplysninger om Berit. Så dagen etter ville han gå til politiet og melde henne savnet. Politiet kunne kanskje finne ut om hun hadde brukt penger, i alle fall. Han travet litt frem og tilbake på gulvet.
«Nei pokker heller Jan, blir du med meg, så drar vi til politiet i kveld. Jeg orker ikke dette, jeg må gjøre NOE.» Han så på Line, «Du kan vel bli med du også?? slik at jeg ikke driter meg helt ut og begynner å beskylde den horebukken for all verdens rart. Det er lettere å ikke være alene.»
